Juni 1940: Kampene i Norge er over, men mange hundre hvalfangere har etter hvert kommet seg til London etter en usedvanlig god sesong i isen. De har mønstret av, fått utbetalt hyre og er stinne av pund. Nå vil de hjem for å krige mot tyskerne. Det får de ikke. Fem år i Den norske brigade venter.

 

BJØRN HOELSETH

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Første stopp er den vesle byen Dumfries helt syd i Skottland. Fortsatt lever det gamle folk der som var øyenvitner da de første 200 nordmennene ramlet ut av jernbanevognene på stasjonen, der et musikkorps spilte og ordføreren ønsket velkommen til by`n. Nysgjerrigheten var stor.

Dette var 6. juni, og målet for de frivillige soldatrekruttene var i første omgang «Mølla», et nedlagt ullspinneri. Det er litt upresist å kalle marsjeringen til The Troqueer Mills for god, sluttet orden. Hvalfangerne hadde fortsatt sitt eget svaiende ganglag etter måneder på dekk og dørk. De kom med sjøsekker og kufferter, noen i landlovdressen, andre i islending eller datidens «fritidsklær». En og annen bar på en radio, en grammofon eller trekkspill. Fottøyet var svært variabelt, for å si det mildt.

I «Mølla» ventet kalde, skitne og vindfulle lokaler. To «blankisser» pr. mann og en stor sekk til å stappe halm nedi som soveunderlag på gulvet var standard. Senere kom harde tresenger.

Til nærmeste møbelforretning

Med lomma stappfulle av «gryn» var noen av hvafangerne, de fleste fra Sandefjord og bygdene innenfor, snare til å skaffe seg skikkelige senger og dyner fra nærmeste møbelforretning. Andre skaffet seg staselige klær. Alle fant fort ut at den beste puben i Dumfries het «Ye ol`Hole in the Wall», men som øyeblikkelig skiftet navn til «Hølet i veggen». Der ble hvalfangerne svært populære, så lenge opppspart hyre strakk til, for de spanderte ofte øl på alle som oppholdt seg i lokalet.

Marcus Myhre, som senere bodde mesteparten av sin tid i Sandefjord, kjøpte seg egen bil, en Hillman. Han hadde vært en snartur innom den norske samleleiren i Hamilton utenfor Glasgow, men var tidlig på plass i Mølla.

- Jeg var vel beslått med penger etter hvalfangssesongen, og fant at en bil var kjekt å ha når vi hadde perm. Den ble stilt til disposisjon for ledelsen på dagtid til 15 shilling om dagen, men utenfor tjenestetid brukte jeg den selv, forteller Myhre i boka «Historien om Skottlandsbrigaden». Han skaffet seg ikke bare én, men hele tre stk. Hillman mens han var i brigaden.

Ikke lett å innordne

Det fortelles at hvalfangerne ikke hadde så lett for å innordne seg militær eksersis og disiplin. Mange av dem var voksne, selvstendige karer som i begynnelsen ikke ville la seg herse med av unge jyplinger blant befal og offiserer. Men da de forsto at eksersisen kunne føre dem hjem til Norge med våpen i hånd, ga de etter. Snart ble det alvor i instruksjon, trening og øvelser. Etter noen uker fikk de uniformer, og mot slutten av sommeren håndvåpen. Så kom tyngre skyts etter hvert.

I mellomtiden gjaldt det å leve livet sånn noenlunde normalt. Men det gikk lang tid før hvalfangere og andre sjøfolk aksepterte militære termer: I stedet for perm, het det «å gå i land», eller «landlov». Maten i leiren ble laget av «stuerten» som holdt til i «byssa». Det ble ikke laget i stand måltider, men «skaffet». I stedet for høyre og venstre skjønte de bedre når det ble ropt «styrbord og babord». Den legendariske sjefen deres, major Stenersen, ble kalt «rederen».

Etter hvert som andre nordmenn flyktet fra Norge eller kom omveien via Russland og Amerika for å slutte seg til brigaden, ble disse uttrykkene fort utvannet, og man bøyde seg for et felles militært språk.

Snille damer og frøkener

Det var kvinneoverskudd i Dumfries fordi så mange yngre menn var innkalt til militærtjeneste. Lokalbefolkningen gjorde hva den kunne for at nordmennene skulle føle seg hjemme. De første dagene fikk de også både sigaretter og penger stukket i hånden av velmenende skotter. De visste ikke at hvalfangerne hadde pund så det holdt.

En dag kom en dame kjørende i en fin bil. Hun stoppet ved vakten, som var hvalfanger, og ga ham en 10-shillingseddel. Han ble forfjamset, tok imot, men ba samtidig damen med seg ut neste kveld. Så tok han henne med på byens flotteste hotellrestaurant der det ble bestilt fine og dyre retter og masse eksklusiv vin. Etter hvert ble hun svært betenkt og tenkte at det ville bli hun som måtte betale regningen. Men neida, da regningen kom, bladde hvalfangeren opp en bunke tipundsedler, bestilte to flasker champagne og ga fem pund i driks.

Ville forbedre kosten

En litt pussa sandefjording kom en dag ruslende til Mølla med en ku, som han hadde kjøpt i Dalbeattie ikke langt unna. Hvalfangerne var vant til solid skipskost og syntes den militære kantinematen var litt knuslete. Så nå skulle det iallfall bli store mengder fersk melk i stedet for de små skvettene som bare var egnet til å ha i teen!

Hvalfangeren insisterte på at han hadde gjort en god handel, og laget en primitiv bås i en krok i bilverkstedet. Men han hadde glemt høy, i det hele tatt hadde han ikke tenkt på at kua trengte fór for å overleve. Så tok han en tur til by´n for å se om han kunne finne noe til Dagros. Men det er mulig han ble distrahert på veien, for i stedet for høy til kua, tok han en snartur innom «Hølet i veggen» eller kanskje «Dump i helvete» som var et annet skjenkested lokalt. Med to flasker whisky dro han tilbake til garasjefjøset, og der ble han funnet ved siden av en rautende ku og med en halvfull flaske i neven.

Kuhandelen ble gjort om.

Vennskap og kjærlighet

I denne første tiden og under hele oppholdet i Skottland, oppsto vennskap og kjærlighet mellom de norske soldatene og skotter. Nordmennene ble invitert hjem til te, kaker og underholdning. I danselokalet «Plaza» i Dumfries ble det tett kontakt. Av dette oppsto kjærestepar, forlovelser og ekteskap. Romantikken blomstret både på kort og lang sikt.

Ikke så rent få av nordmennene, og hvalfangerne med, tok med seg skotske koner til Norge etter 1945, noen vendte også tilbake til Skottland med dem. Og enkelte ble værende der i landet. Derfor er det i dag mange etterkommere etter slike par, og særlig i Dumfries by er det mange som ønsker å bevare kontakten med Sandefjord og Vestfold. Både lokale myndigheter, kirker og frivillige komiteer ønsker å se så mange vestfoldinger som mulig under vennskapsmarkeringen og minneseremoniene i høst.

Fredag 14. november blir det offisiell heising av det norske flagget på hovedtorvet i Dumfries, og søndag 16. november er det gudstjeneste og seremonier i St. Michael`s Church og på The Troqueer Cemetary, der flere norske soldater ligger begravet.

 

 

Dumfries1 Brakke på Mølla jpg 600 x 388

INSPEKSJON: Fra Mølla sommeren 1940. Nå har hvalfangerne fått feltsenger.

 

 

Skottlandsbrigaden 005 600 x 403

ØVELSE: Skottlandsbrigaden var med på utallige øvelser. (Foto: Forsvarsmuseet)

 

 

Dumfries2 Pedrotegning 600 x 451

«HØLET I VEGGEN»: Pedros berømte tegning fra puben.(Tillatt gjengitt av forlag)