Foreningen SNC
Scottish Norwegian Connection
Da hvalfangerne kom til Dumfries
Juni 1940: Kampene i Norge er over, men mange hundre hvalfangere har etter hvert kommet seg til London etter en usedvanlig god sesong i isen. De har mønstret av, fått utbetalt hyre og er stinne av pund. Nå vil de hjem for å krige mot tyskerne. Det får de ikke. Fem år i Den norske brigade venter.
BJØRN HOELSETH
​
Første stopp er den vesle byen Dumfries helt syd i Skottland. Fortsatt lever det gamle folk der som var øyenvitner da de første 200 nordmennene ramlet ut av jernbanevognene på stasjonen, der et musikkorps spilte og ordføreren ønsket velkommen til by`n. Nysgjerrigheten var stor.
​
Dette var 6. juni, og målet for de frivillige soldatrekruttene var i første omgang «Mølla», et nedlagt ullspinneri. Det er litt upresist å kalle marsjeringen til The Troqueer Mills for god, sluttet orden. Hvalfangerne hadde fortsatt sitt eget svaiende ganglag etter måneder på dekk og dørk. De kom med sjøsekker og kufferter, noen i landlovdressen, andre i islending eller datidens «fritidsklær». En og annen bar på en radio, en grammofon eller trekkspill. Fottøyet var svært variabelt, for å si det mildt.
​
I «Mølla» ventet kalde, skitne og vindfulle lokaler. To «blankisser» pr. mann og en stor sekk til å stappe halm nedi som soveunderlag på gulvet var standard. Senere kom harde tresenger.
​
Til nærmeste møbelforretning
​
Med lomma stappfulle av «gryn» var noen av hvafangerne, de fleste fra Sandefjord og bygdene innenfor, snare til å skaffe seg skikkelige senger og dyner fra nærmeste møbelforretning. Andre skaffet seg staselige klær. Alle fant fort ut at den beste puben i Dumfries het «Ye ol`Hole in the Wall», men som øyeblikkelig skiftet navn til «Hølet i veggen». Der ble hvalfangerne svært populære, så lenge opppspart hyre strakk til, for de spanderte ofte øl på alle som oppholdt seg i lokalet.
​
Marcus Myhre, som senere bodde mesteparten av sin tid i Sandefjord, kjøpte seg egen bil, en Hillman. Han hadde vært en snartur innom den norske samleleiren i Hamilton utenfor Glasgow, men var tidlig på plass i Mølla.
​
- Jeg var vel beslått med penger etter hvalfangssesongen, og fant at en bil var kjekt å ha når vi hadde perm. Den ble stilt til disposisjon for ledelsen på dagtid til 15 shilling om dagen, men utenfor tjenestetid brukte jeg den selv, forteller Myhre i boka «Historien om Skottlandsbrigaden». Han skaffet seg ikke bare én, men hele tre stk. Hillman mens han var i brigaden.
​
Ikke lett å innordne
​
Det fortelles at hvalfangerne ikke hadde så lett for å innordne seg militær eksersis og disiplin. Mange av dem var voksne, selvstendige karer som i begynnelsen ikke ville la seg herse med av unge jyplinger blant befal og offiserer. Men da de forsto at eksersisen kunne føre dem hjem til Norge med våpen i hånd, ga de etter. Snart ble det alvor i instruksjon, trening og øvelser. Etter noen uker fikk de uniformer, og mot slutten av sommeren håndvåpen. Så kom tyngre skyts etter hvert.
​
I mellomtiden gjaldt det å leve livet sånn noenlunde normalt. Men det gikk lang tid før hvalfangere og andre sjøfolk aksepterte militære termer: I stedet for perm, het det «å gå i land», eller «landlov». Maten i leiren ble laget av «stuerten» som holdt til i «byssa». Det ble ikke laget i stand måltider, men «skaffet». I stedet for høyre og venstre skjønte de bedre når det ble ropt «styrbord og babord». Den legendariske sjefen deres, major Stenersen, ble kalt «rederen».
​
Etter hvert som andre nordmenn flyktet fra Norge eller kom omveien via Russland og Amerika for å slutte seg til brigaden, ble disse uttrykkene fort utvannet, og man bøyde seg for et felles militært språk.
​
Snille damer og frøkener
​
Det var kvinneoverskudd i Dumfries fordi så mange yngre menn var innkalt til militærtjeneste. Lokalbefolkningen gjorde hva den kunne for at nordmennene skulle føle seg hjemme. De første dagene fikk de også både sigaretter og penger stukket i hånden av velmenende skotter. De visste ikke at hvalfangerne hadde pund så det holdt.
​
En dag kom en dame kjørende i en fin bil. Hun stoppet ved vakten, som var hvalfanger, og ga ham en 10-shillingseddel. Han ble forfjamset, tok imot, men ba samtidig damen med seg ut neste kveld. Så tok han henne med på byens flotteste hotellrestaurant der det ble bestilt fine og dyre retter og masse eksklusiv vin. Etter hvert ble hun svært betenkt og tenkte at det ville bli hun som måtte betale regningen. Men neida, da regningen kom, bladde hvalfangeren opp en bunke tipundsedler, bestilte to flasker champagne og ga fem pund i driks.
​
Ville forbedre kosten
​
En litt pussa sandefjording kom en dag ruslende til Mølla med en ku, som han hadde kjøpt i Dalbeattie ikke langt unna. Hvalfangerne var vant til solid skipskost og syntes den militære kantinematen var litt knuslete. Så nå skulle det iallfall bli store mengder fersk melk i stedet for de små skvettene som bare var egnet til å ha i teen!
​
Hvalfangeren insisterte på at han hadde gjort en god handel, og laget en primitiv bås i en krok i bilverkstedet. Men han hadde glemt høy, i det hele tatt hadde han ikke tenkt på at kua trengte fór for å overleve. Så tok han en tur til by´n for å se om han kunne finne noe til Dagros. Men det er mulig han ble distrahert på veien, for i stedet for høy til kua, tok han en snartur innom «Hølet i veggen» eller kanskje «Dump i helvete» som var et annet skjenkested lokalt. Med to flasker whisky dro han tilbake til garasjefjøset, og der ble han funnet ved siden av en rautende ku og med en halvfull flaske i neven.
Kuhandelen ble gjort om.
​
Vennskap og kjærlighet
​
I denne første tiden og under hele oppholdet i Skottland, oppsto vennskap og kjærlighet mellom de norske soldatene og skotter. Nordmennene ble invitert hjem til te, kaker og underholdning. I danselokalet «Plaza» i Dumfries ble det tett kontakt. Av dette oppsto kjærestepar, forlovelser og ekteskap. Romantikken blomstret både på kort og lang sikt.
​
Ikke så rent få av nordmennene, og hvalfangerne med, tok med seg skotske koner til Norge etter 1945, noen vendte også tilbake til Skottland med dem. Og enkelte ble værende der i landet. Derfor er det i dag mange etterkommere etter slike par, og særlig i Dumfries by er det mange som ønsker å bevare kontakten med Sandefjord og Vestfold. Både lokale myndigheter, kirker og frivillige komiteer ønsker å se så mange vestfoldinger som mulig under vennskapsmarkeringen og minneseremoniene i høst.
​
Fredag 14. november blir det offisiell heising av det norske flagget på hovedtorvet i Dumfries, og søndag 16. november er det gudstjeneste og seremonier i St. Michael`s Church og på The Troqueer Cemetary, der flere norske soldater ligger begravet.
​
INSPEKSJON: Fra Mølla sommeren 1940. Nå har hvalfangerne fått feltsenger.
​
ØVELSE: Skottlandsbrigaden var med på utallige øvelser. (Foto: Forsvarsmuseet)
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
«HØLET I VEGGEN»: Pedros berømte tegning fra puben.(Tillatt gjengitt av forlag)
Hvalfangerne i Dumfries 14-16.11 2014
​
Hvalfangerne i Dumfries – en markering
​
Etter hvalfangst sesongen 1939-1940 kom ikke hvalfangerne hjem til Norge. Båtene ble nektet å gå tilbake til Norge på grunn av den tyske okkupasjonen. De fleste hvalfangerne havnet i Dumfries i Skottland og ble der under hele krigen. Dette har resultert i et nært vennskap og mange familiære bånd mellom skotter og nordmenn i området og markeres med The Norwegian Commemoration Day. Neste år kalles markeringen «75 Years of Friendship» og skjer 16. - 18. oktober 2015. Det er da 75 år siden hvalfangerne og andre nordmennene ankom Dumfries for fem lange år.
Helgen 14. til 16. november var vi åtte personer fra Vestfold som deltok i markeringen av vennskapet mellom Dumfries i Skottland og Norge, og da særlig Vestfold. Grunnen til den spesielle plassen Vestfold har fått i denne markeringen, er selvfølgelig den store andelen som hvalfangerne utgjorde av den norske brigaden i Dumfries under den annen verdenskrig. Hvalfangerne kom tilbake fra Sørishavet og årets sesong, men ble nektet å seile hjem til Norge på grunn av den tyske invasjonen. Fra juni 1940 ble hvalfangerne sendt til Dumfries for å trene sammen med norske militære for en senere landsetting og innsats på norsk jord mot tyskerne. Det ble ingen mulighet for en slik aksjon fra disse troppene så lenge krigen varte. Nordmennene ble værende i Dumfries i alle de fem krigsårene.
Nordmennenes tilstedeværelse i Dumfries satte sitt preg på byen i disse fem krigsårene. Fra 1941 var det over 1000 nordmenn i og rundt denne byen. Det nære vennskapet mellom skottene og nordmennene etablerte seg allerede fra begynnelsen. Skottene så på nordmennene som sine nære allierte og venner, og ville gjøre hva de kunne for å få nordmennene til å føle seg hjemme. De ble fort også tatt imot i private hjem. Skottene satte pris på nordmennene. Det ble også knyttet sterkere bånd for enkelte, ettersom det var staute unge menn som kom til et sted hvor det var kvinneoverskudd. På grunn av at så mange av deres yngre menn var innkalt til militærtjeneste, var det lett å finne seg en kjæreste. Dette faktum er en av grunnene til det spesielle forholdet mellom Dumfries og Norge. Det er mange norske etterkommere i og rundt Dumfries, og det er mange med skotske aner her i Norge og Vestfold.
Helgen nå i november markerer vennskapet mellom Skottland og Norge.
Allerede i begynnelsen av krigen ble Scottish Norwegian Society etablert.
Denne foreningen eksisterer ennå og er med på feiringen.
Fra 2006 har feiringen av The Norwegian Commemoration Day blitt
gjennomført hvert annet år i Dumfries. Utgangspunktet er St. Michaels Church
hvor nordmennene følte sin tilhørighet under krigen. Til nå har det vært
nordmenn bosatt i Skottland og skotter med og uten norske aner som har
deltatt i denne markeringen. Det har lenge vært et ønske fra de som arrangerer
at også nordmenn fra «mainland» Norge skulle delta, og fra i år var det også
nordmenn til stede. De åtte som deltok fra Vestfold denne gangen ble svært
godt mottatt. På fredag heises det norske flagg over byen. Ordføreren ga i den forbindelse en mottagelse i The Midsteeple (det store borg tårnet midt i sentrum av byen). Etter dette ble vi også bedt til besøk på ordfører kontoret og i bystyresalen for å se gaven som nordmennene ga Dumfries by etter krigen, - en meterlang kopi av et vikingskip.
​
​
​
Det var denne gang også spesielle arrangementer for nordmenn og skotter med norske aner både fredag og lørdag. Lørdag kveld var det samling i et av byens hoteller for «å bli bedre kjent» og å utveksle spørsmål og erfaringer som er aktuelle for vår etterkommer generasjon. Søndag var hoved dagen i markeringen med en tilpasset gudstjeneste i St. Michaels Church, hvor det var hilsningstaler fra byens ordfører og fra den norske generalkonsulen i Skottland, hvor en professor orienterte om de historiske fakta fra krigstiden i Dumfries og hvor en norsk sjømannsprest deltok. Gudstjenesten ble delvis også gjennomført på norsk, og det var norsk sangopptreden. Etter denne seremonien, var det kirkekaffe for alle interesserte.
​
​
​
På ettermiddagen søndag ble den mest høytidelige delen av markeringen gjennomført på Troqueer Cemetary, ved at det var kransnedleggelse på gravene til nordmenn som døde i Dumfries under krigen. Dette ble gjort til toner fra sekkepipe og med norske og britiske flaggs deltagelse. Seremonien ble ledet at presten i Troqueer Church og den norske sjømannspresten.
​
Nest år vil det igjen bli en markering i Dumfries den 18. oktober og uken før. Denne markeringen får tittelen «75 Years of Friendship» ettersom det da er 75 år siden hvalfangerne og nordmennene kom til Dumfries. Det er opprettet en Facebook gruppe med navn «Scottish Norwegian Connection» som viser mange bilder fra markeringen i år og som det vil være mulig å få nærmere informasjon om kommende arrangementer på. Om dette ikke er et alternativ, kan spørsmål stilles til, informasjon fås hos, Aslak Wahl i Sandefjord, som er norsk kontakt for arrangementet.
​
Skrevet og innsendt av:
Aslak Wahl, Gjekstadveien 69, 3218 Sandefjord.
Tel. 901 68 440
